Jævla taterunge av Odd Marinius Smerud var en bok jeg gledet meg lenge til å lese. Den ble, som jeg fikk med meg, ikke snakket så mye om, men den ble anbefalt meg av en ansatt i en bokhandel – og jeg synes å huske å ha lest også et positivt blogginnlegg om boken.
Selv har jeg alltid vært interessert i tater – i minoriteter generelt for den saks skyld. For meg har det alltid vært interessant å høre andres historier, forsøke å gå noen meter i andres sko. Og spesielt tateren er en gruppe mennesker som har fascinert og engasjert meg lenge.
Dermed ble det en mye større skuffelse enn det kanskje ellers ville vært å lese jævla taterunge nå i helgen..
Odd Marinius Smerud har, det må hvem som helst innrømme, levd et hardt liv. Han har opplevd ting ingen barn skulle oppleve, og må leve med minnene og senvirkningene av dette. Allikevel føles boken som et eneste stort og bittert hatskrift. Et hatskrift mot barnevernet, mot fosterhjem og fosterforeldre generelt. Som forfatter, og menneske, velger han å dra alle under en kam, og skriver blant annet at han «ikke har noen respekt for fosterforeldre.»
Boken kjennes som sagt gjennomsyret bitter, og selv kjenner jeg veldig på at jeg fanges inn av en smerte og sorg som ikke enda er bearbeidet. En sorg og smerte som enda sliter i sjelen til forfatteren. Det kjennes rett og slett ikke som om dette er en bok Odd Marinius egentlig var klar for å skrive.
Det kan aldri skade å skrive ned tanker og følelser når man har det vondt – dessverre kan det ofte være mindre heldig å publisere disse tankene og følelsene i bokform. For meg havner jævla taterunge under kategorien «bøker som ikke burde vært skrevet på noen år ennå».
Heller ikke språket når helt opp for meg. Det blir mye gjentagelser, mye sirkling, og mye motstridende meninger og formuleringer mellom to permer.
Som et eksempel er det vanskelig å vite hvilke følelser han egentlig sitter med hva gjelder barnevernet og fosterforeldre. Når det et sted skrives at det nok har endret seg en del til det bedre med årene, og andre at man på ingen måte kan stole på barnevernet, blir det vanskelig å få grep om hvilken mening som er ektefølt.
Samtidig føles det også ofte veldig selvmedlidende. Måten blant annet alkohol enkelte steder nesten varmt anbefales som en form for medisin for mennesker som strever med å mestre livet føles skremmende og feil for meg som leser. Alkohol er aldri en god løsning, aldri en langsiktig løsning. Å trekke det frem som en god venn i nøden, som en hjelp til å stenge ute tunge følelser og vonde minner fungerer rett og slett ikke for meg, uansett hvilken bakgrunn man kommer fra og hvilke forutsetninger man har i livet.
Jeg håper på en ny bok fra Smerud i fremtiden. En bok som kan sette ham i et annet lys, en bok som virkelig kan fortelle på en ektefølt måte om traumer og overgrep, om uansvarligheten barnevernet faktisk utviste her, samtidig som den beholder gangsynet. Kunnskapen om at også barnevernet består av mennesker, at ikke alle fostermødre mishandler barna de tar til seg, og kanskje, bare kanskje et visst begrep om at det som skjedde et barn ikke nødvendigvis vil skje alle barn.
Noen ganger er det nemlig slik at barna har best av å skilles fra foreldrene. Ikke alltid, men noen ganger. Forståelsen av dette drukner fullstendig i denne boken, forsvinner under lag på lag av bitterhet for hva han selv måtte gjennomgå i løpet av sine år i fosterhjem.
Ravns bokhylle 